5 år uten

Hvem hadde trodd det?

At jeg skulle sitte her i dag å si jeg har vært fem år uten dop? At jeg i det hele tatt skulle sitte noen plass i dag er nok en overraskelse for mange. 

I dag er en dag som skal feires, jeg har nå blitt så gammel at bursdager er ikke dager som nødvendigvis blir sett på som en grunn til å feire, men denne dagen 17.10 er en dag jeg har feiret de siste årene. Det er dagen da jeg gir meg selv et stort klapp på skulderen og sier fuck you til alle som trodde jeg skulle bli nok et tall i en overdose statistikk eller en som nok en gang feilet i å fullføre behandling. Dette er en dag som brukes til å reflektere over hvor jeg var og hvor langt jeg har kommet. Ingenting gir mer glede enn å lykkes med noe, uansett hva det er. Når du i tillegg lykkes med noe som svært få tror du skal få til, smaker den seieren enda bedre.

Men nok selvskryt, det som gjelder i dag er at disse 5 årene har gått bra og nå skal jeg gjøre alt i min makt for at de neste 5-10-50 årene går like bra. Skuespilleren Danny Trejo har i år 47 rusfri, så jeg tenker at det må jeg vel greie å slå på sikt. Slik dagene er fylt opp nå for tiden så blir det lite tid til å tenke på dop og annen faenskap, men av og til svever tankene avgårde til en eller annen opplevelse jeg har hatt i løpet av de årene jeg ruset meg, og det er helt greit. Det at jeg en sjelden gang tenker på det, drar litt på smilebåndet og så går videre med det jeg holdt på med, det synes jeg er helt greit. Det er liten tvil om at den tiden har satt sine spor i både kropp og sinn, og slik vil det nok være resten av mitt liv. Ingenting av det jeg har gjort og opplevd er noe jeg ønsker å gjøre igjen, men det var ikke alt som var så fælt den gangen det skjedde.

Dagen i dag er en slik dag der jeg tenker på alle de som fremdeles ruser seg, flere av de jeg ruset meg jevnlig med bruker fremdels. Jeg har lite eller ingen kontakt med de jeg pleide å ruse meg med, men jeg får jo høre gjennom familie eller andre venner hvordan det går med de. Det er ikke alltid like hyggelig. Rett før jul i fjor fikk jeg en melding på facebook fra mor til en av mine tidligere beste venner. Han var i behandling og alt så ut til å gå så bra. Jeg ble selvsagt kjempe glad og tok opp kontakten, sendte en melding for å høre hvordan det gikk og fikk beskjed om at det gikk bra. Det tok ikke mange ukene før den situasjonen var endret. Det å plutselig sitte på andre siden i en slik situasjon, var merkelig. Det å¨være den med forventninger og håp på vegne av en annen person. Jeg håper selvsagt at det ordner seg for denne personen, og for mange andre der ute. Det å forbli rusfri er det beste valget jeg har tatt, og jeg unner alle som ønsker det å få til det samme. 

Slik livet var når jeg var lengst nede, så var det alt annet enn bra. Jeg hadde sluttet å bry meg om hva folk tenkte, jeg hadde sluttet å prøve å skjule noe som helst. Jeg var vel strengt talt en av de mest åpenlyse narkomane i hele byen. Dette plaget meg ikke i det hele tatt når jeg var ruset hele tiden, men i dag er det en helt annen sak. Når jeg er hjemme hos familien på besøk så gruer jeg meg for å gå ut. Selv om de aller fleste kun har positive tilbakemeldinger så gruer jeg meg skikkelig til å gå ut. Jeg tror rett og slett jeg skammer meg så forferdelig over at jeg skulle ta så mange dårlige valg. Heldigvis har jeg fått meg et helt nytt liv, en helt annen plass.

Og det er dette livet jeg i dag feirer at jeg har fått, det at jeg sluttet å ruse meg er bra det, men hadde jeg ikke fått et bra liv så hadde jeg nok mistet lyste på å være nykter også. Min største og mest tidkrevende rolle for tiden er pappa rollen. En rolle jeg trives meget godt i,og med god hjelp fra min kjære så synes jeg at jeg takler den ganske greit. Selv om jeg til tider følte meg tøffere enn toget når jeg ruset meg, så har uten tvil ungene og fruen vist meg at jeg er en ganske så følsom familie far. Det skal ikke store lyden til i fra minste mann før jeg springer rundt med sterk antydning til panikk i blikket. Det skal heller ikke mye til før fruen får meg til å rødme såpass at tomatene blir misunnelige. Så det å gå fra en sliten narkis til en sensitiv familie far det tar ikke så alt for lang tid. 5 år av livet er ikke lenge, og hvis det er alt som skal til for å komme seg dit en ønsker så er det absolutt verdt det.

 

Livet er en forunderlig reise, og nå vil jeg bare slappe av å nyte resten av turen min.

 

Ha en fantastisk dag folkens 

negativ påvirkning fra kjendiser

Hei igjen

En dag jeg satt på jobb så bestemte jeg om min kollega oss for at vi ville høre litt på gode gamle 90-2000 talls hits, etterhver dukket det opp en og annen dr.dre låt, litt snoop dogg og ikke minst utrolig dårlig pop musikk, vi lo og vi koset oss. Vi kom inn på temaet artister og rus, for det er en meget kjent sak at veldig mange artister ruser seg, og hadde de bare holdt seg til det så hadde dette innlegget aldri funnet sted. Det som er så tragisk er at den ene etter den andre skal vise frem hvor "kult" det er å røyke mariuana eller skyte naboen eller hva det måtte være.

Nå er jeg etterhvert blitt en voksen mann og jeg kan se humoren i mye av det som blir sunget eller vist på film, men hva med denne lett påvikelige 12-13 åringen som ser en film eller hører på musikk der dette bli lagt frem som verdens kuleste ting å gjøre? klart at når et av dine største idoler gjør noe som er ulovlig så blir tersklen for at du skal gjøre det, mye lavere. Jeg ser ofte filmer der dop blir forherliget på den ene eller andre måten, men igjen så er jeg såpass voksen at jeg klarer å bare le av det, men slik har det ikke alltid vært. 

Da jeg var ung og begynte å røyke hasj så gikk mye av tiden med på å se film, og da gjerne av den typen som innholder dop på en eller annen måte. Selvsagt var dette med på å øke lysten på å prøve nye og strekere saker. Det er ikke slik at filmene oppfordrer til det, men allikevel ufarliggjør de dop såpass kraftig at det i enkelte tilfeller kan være med på å øke interessen for å ta det første steget i helt feil rettning. 

Det uheldige med at disse kjendisene f.eks fremmer at hasj/mariuana skal bli lovlig er at de i tillegg til oss voksne, treffer et mye yngre publikum enn det som de tenker på når de sier noe om dette. Så har det seg sånn pr i dag at dette er faktisk ulovlig så om noen ønsker å skaffe seg det, så må de gjerne oppsøke de samme som selger mye annet enn bare hasj og da er veien veldig kort til å prøve sterkere saker. Så når en eller annen artist står på senen og fyrer opp en joint så kansje den bare mener det som et PR-stunt eller humor, for alt vi vet så er det ikke det vedkommende gjør engang. Men når lille Fredrik på 13 ser dette så får han og lyst å prøve, det går ikke lang tid før Fredrik røyker daglig og da blir veien kort til speed, heroin og andre stoffer.

En kjendis, enten det er med musikk eller film han/hun driver med så treffer de et så stort antall mennesker at de som driver med forebyggende arbeid må bruke flere år for å nå like mange mennesker. Dette er en skremmende tanke. 

Når alt dette er sagt så er det ikke nødvendigvis slik at hasjrøyking ødlegger alle og en hver, men det er ikke noen som har et konkret svar på hvem som klarer å holde seg til å "bare" røyke og hvem som ender opp slik jeg gjorde. Men en ting er sikkert at når man treffer et stort pumlikum så treffer man garantert noen som ikke klarer å stoppe der.

Jeg for min del har ikke gjort meg opp en mening om legalisering av det ene eller det andre, for jeg vet at for min del er det uaktuelt uansett. Jeg synes det viktigste vi kan gjøre er å opplyse ungdom og faktisk barn også om ALLE vinklinger på dette, ikke bare det som er bra. Det å lære ungdommene til å se lenger fremover tror jeg er vårt viktigste middel i kampen mot enda flere som går i narko-fellen. Kunskap er viktig og på dette feltet er ingen utlært, men vi som har erfaring, vi har også et ansvar, vi kan gi av våres erfaringer slik at andre slipper å gå gjennom de.

Det kommer aldri til å være slik at vi klarer å nå frem til alle, men om vi kan hjelpe bare en så er det allikevel verdt det!

 

 

 

Hverdagen er det som er vanskelig

Det å bli rusfri er den letteste delen av jobben. Det er det som kommer etterpå som er vanskelig.

Alle oss som har hatt en lenger rus historie har såret personer rundt oss over veldig lang tid. Dette er ikke så vanskelig å takle når vi er midt oppi det, men når du begynner å klarne til og forstår hvor drøyt mye av det du har gjort er, da begynner alvoret å gå opp for deg. Da blir det fort til at man ikke tar en telefon til bestemor eller bestefar, nettopp fordi at man har gjort så utrolig mye dumt. Det blir lett å unngå gamle rusfrie venner fordi man skammer seg over måten en har oppført seg på

Jeg har heldigvis fått mye støtte fra familien allerede mens jeg var i behandling, så jeg har hatt et inntrykk av det som har vært har vi satt en strek over og begynt på nytt. Allikevel har det vært enkelte ting jeg har måttet tatt opp fordi samvittigheten ikke har vært til å holde ut. Det har vært få saker jeg har tatt opp, men noen ganger er det bare for vanskelig å snakke om. Faren for at det gjør mer skade enn godt er jo alltid der, i tillegg så er jeg rett og slett litt feig. Det er mye stygt jeg har gjort mot enkelte familie medlemmer, men vi har det fint som familie nå, er det da vært å ta det opp igjen? Dette er nok en problemstilling flere møter etter å ha blitt rusfri, og det må jo selvsagt vurderes av de det gjelder. 

Når det gjelder gamle venner så har de måttet se meg og andre narkomane falle lenger og lenger nedover i vårt eget lille helvete. Mange har forsøkt å hjelpe, men ingen har lykkes, i stede har vi skuffet gang på gang. Igjen er det noe som ikke er så vanskelig å takle når du fremdeles er "på kjøret" men det å takle det nykter er helt grusomt.

Du tror kanskje du har brent flere broer enn du egentlig har. Min erfaring er at de aller fleste vil gi deg en ny sjanse når du selv viser at denne gangen vil du for alvor endre livet ditt. Noen vil stille opp og støtte deg fra første sekund, mens andre trenger litt tid. Uansett er jeg ganske sikker på at du vil slippe å gå gjennom hele recovery prosessen alene. Vi har alle noen, vi er bare ikke alltid klar over hvem de er. Selv har jeg flere ganger blitt overrasket over hvem som tar kontakt, 

Det å bli kjent med nye mennesker er også en utfordring, hva skal man si om de årene som har vært? Her har jeg vært heldig, alle jeg har møtt og fortalt min historie til, har godtatt meg slik jeg er. Jeg går sjeldent i detalj om hvordan det var, men de som jeg omgås mest har nok et ganske klart bilde om at det ikke var særlig bra. Aldri før har jeg blitt så positivt overrasket av nye mennesker som etter jeg flyttet til Jæren, for noen fantastiske folk jeg har møtt på arbeidsplassen min.

Foruten om venner og familie så kan det være greit å ta en vurdering på om man skal være ærlig på arbeidsplassen, her ville jeg vært forsiktig hvis jeg hadde et valg, men det hadde jeg ikke. På den tiden jeg søkte jobb så var jeg under et prosjekt som het jobb resept, de krevde at vi var ærlig om fortiden på intervjuet. I mitt tilfelle gikk det heldigvis meget godt. 

De finnes utallige problemer som oppstår når vi skal møte verden på nytt i nykter tilstand, de aller fleste må vi bare overse og legge bak oss i begynnelsen, våres hovedprioritering må være å holde oss nykter, og i det første året en står på egne ben så er den jobben mer enn stor nok.  Å ta tak i de skikkelig vanskelige problemene mens man enda er "ny-nykter" er kanskje ikke så lurt, da er det mer enn nok som skjer. Alle følelser er forsterket, alt må oppleves på nytt, man ser situasjoner og folk på en helt ny måte, man vet heller ikke hvordan man vil reagere dersom utfallet ikke blir som forventet.

 

Så kort oppsummert:

å bli rusfri er en veldig liten del av jobben

det å håndtere hverdagen etterpå, det er det som er vanskelig

bruk all den tiden du trenger, for det blir både lettere og bedre etterhvert som tiden går.

 

Nyt livet, det har så utrolig mye spennende å by på når man er nykter og virkelig klarer å se hva som finnes av muligheter

Denne jobben har jeg ikke klart alene

Dette innlegget er dedikert til mine nærmeste som har vært en viktig del av min vei ut av det livet jeg levde

Jeg har gjort meg en del tanker om hva som er med på å holde meg clean, det finnes ikke en enkelt ting jeg kan trekke frem, for det kombinasjonen av alt som gir meg glede nok og motivasjonen til å fortsatt holde meg.

Noe av det viktigste i livet mitt er folkene rundt meg, familien spiller en stor rolle. Som jeg har skrevet tidligere så har jeg en søster som alltid har vært der for meg. Det å ha en slik bauta som alltid er der hjelper meg på dager der jeg bare har lyst å gi faen. Disse dagene blir det færre og færre av, men når de kommer så er det greit å ha den sikkerheten at jeg ikke tør å svikte lille søster. Resten av familien er også med på å holde motivasjonen oppe, ikke minst min sønn . Det å kunne ha et normalt forhold til familien igjen etter 15 år med drittsekk oppførsel fra meg, det er veldig spesielt. Jeg har vært langt i fra snill mot min familie, det er ikke det at jeg bevist har villet såre de eller utsette de for det jeg har gjort, men når du ruser deg så kraftig som jeg gjorde så ser man kun seg selv og sine egne behov, Det å se utenfor seg selv og se den effekten min livstil hadde på de rundt meg var ikke noe jeg klarte den gang. Heldigvis er dette fortid og nå har vi et veldig godt forhold. Familien har sett meg på mitt verste og fulgt meg til den jeg er i dag. Familien har vært og er en viktig del av det livet jeg lever nå

Min kjære har også sett meg når jeg var på mitt verste og allikevel er hun min. Bare den bekreftelsen der er jo nok til å vite at hun er verdt å satse på. i tillegg må hun holde ut med en mengde små irriterende uvaner. Hun er uten tvil den som bidrar til å gjøre det lett å holde seg nykter i det daglige nå.

På jobb var jeg allerede i jobb intervjuet ærlig om min fortid, på andre siden av bordet satt en skeptisk dame som etter halvannen times intervju var overbevist om at jeg var verdt å satse på. Det at jeg dikk den jobben var med på å starte mange gode vennskap med flere av mine kolleger. Alle akseptere den bagasjen jeg hadde med meg, og ikke en gang har det blitt brukt mot meg. Det å møte en så stor mengde med forståelsesfulle og snille folk har vært en stor del av det som fikk meg gjennom det første året etter jeg var ferdig i behandling.

Utenom venner og familie så er jobben utrolig viktig for meg, jeg har skrevet litt om folkene der, men nå tenker jeg meste på arbeidsoppgavene og mulighetene jeg har fått mens jeg har jobbet der. Jeg har nå jobbet der i 3 år og har allerede fått nye utfordringer etter hvert som jeg har hatt behov for det. De mulighetene jeg har fått føler jeg selv at jeg har tatt godt vare på. Hadde jeg kjedet meg i jobben tror jeg fort jeg kunne blitt lei, det er ikke et alternativ for meg å stagnere i en jobb og la det bli en rutine, da blir det kjedelig og det takler jeg dårlig. Jeg må søke utfordringer så langt det lar seg gjøre.

Det å fylle dagene har vært utrolig viktig, det er ikke så nøye hva jeg fyller dagene med, bare jeg ikke får for mye tid for meg selv. Mine aktiviteter har vært varierende. En stund var det bare mye jobb, siden var det veldig mye trening og nå er det familielivet som dominerer fritiden. Dette er et av mine beste råd til de som er ferdig i behandling, finn en måte å fylle dagene på, ikke tenk så mye på hva du fyller de med. Nå har jeg fått en del avstand til det gamle livet og jeg kan tillate meg mer tid uten en bestemt plan eller aktivitet.

Når det gjelder å ha nyktre venner rundt seg så kan det være en vanskelig oppgave, jeg husker godt på veksthuset der jeg var i behandling så ble vi presset til å ta kontakt med rusfrie venner. Det å ringe opp gamle venner og bekjente når du er en voksen mann og si:

Hei, husker du meg? jeg er rusfri nå, vil du være vennen min??? 

Det er ikke akkurat slik da, men i grove trekk. Uansett så var det en grusom og pinlig ting å gjøre, men responsen var som regel utrolig positiv fra de som jeg tok kontakt med. Dette var viktig for at behandlingen min skulle lykkes, når du har bodd 11 mnd så tett på andre som det vi gjorde så er det helt grusomt å plutselig stå helt alene. Det kan føre til mange uønskede situasjoner, derfor er det viktig å ha noen venner når man kommer ut. Selvsagt ville jeg bli kjent med folkene på jobben etter hvert, men slikt tar tid. Jeg var så heldig at jeg fant to venner som bodde like i nærheten, de stilte opp, kom på møter påveksthuset og inviterte meg hjem til seg og tok meg med på trening. Takk for at det finnes slike gode mennesker i verden. Dere er gull verdt.

Summen av alt dette har vært avgjørende for min vei mot et a4 liv, hadde det ikke vært for alt her, er jeg ikke sikker på om denne historien hadde blitt så bra som den har blitt.

Takk til familien, forloveden og alle mine venner

Takk til alle som har berørt livet mitt på en eller annen måte de siste 4 årene, dette hadde ikke vært mulig uten dere.

 

Når dopen spiser av venne gjengen

Som så mange andre, var vi en venne gjeng som startet å ruse oss sammen. Vi var 6 stykker i gjengen jeg begynte å røyke med, etterhvert gikk vi samtidig over på hardere stoffer. Gjennom alle årene vi ruset oss holdt vi delvis sammen, noen skjerpet seg litt og kom etter en stund tilbake. Felles for oss var at det gikk sakte men sikkert nedover, selv om kurven var noe varierende. Noen ganger hadde vi korte opphold, men sjeldent samtidig. Nye mennesker kom inn i gjengen og andre forsvant litt ut, denne første personen jeg skal fortelle om kom inn i gjengen ganske sent.

Det var en tid der jeg ikke omgikk de fra den gamle gjengen så mye, min hverdag var anderledes enn deres nå. Hvis vi møttes var det for å levere noe stoff til de, så var det videre til neste deal. På denne tiden kom en ny venn inn i livet mitt, la oss kalle han "Robert". Robert og jeg fant tonen utrolig fort, Første kvelden vi ble presentert så spiste vi et par ecstasy. Det var en utrolig morro kveld, hele natten ble selvsagt bare vas og tull, men morro likevel. Dette var av en eller annen grunn begynnelsen på et av mine beste og korteste vennskap. I tiden fremover så hadde vi daglig kontakt, det var som regel bare korte møter, men noen dager hadde jeg muligheten til å bli litt lenger enn bare for å gi fra meg neste "pakke" til han.

Robert var av den typen som umiddelbart følte et behov for å sette seg i respekt når han møtte nye mennesker, med meg så var dette aldri noe han prøvde på, vi hadde en felles forståelse for at vi var like menn. All den tiden vi tilbrakte sammen har jeg kun positive opplevelser fra, selv om vi noen ganger ruset oss fra sans og samling så gikk det alltid bra. Vi passet på hverandre og vi forstod hverandre på en måte som gjorde at vi følte oss litt som brødre. På et tidspunkt måtte Robert i fengsel, da han kom ut igjen hadde han trent seg og lagt på seg utrolig mange kilo, det var så godt å se han slik. Det var desto vondere å se hvor fort det gikk nedover med han etter han kom hjem. En ettermiddag jeg var på kino møter jeg på bror til Robert, han spør meg når jeg snakket med Robert sist, - 2 eller 3 dager siden, svarte jeg. -Jeg føler noe er galt, sier han. Videre forklarer han at uansett hvilken form Robert er i så tar han telefonen eller ringer opp igjen når broren prøver å få kontakt. Slapp av sier jeg, han har nok bare brukt så mye speed at han trenger noen dager på å komme seg igjen.

Dagen etterpå blir jeg oppringt av Robert sin andre bror, de har funnet han dø, jeg klarte ikke svare, jeg la bare på. Følelsen jeg nå følte var så vond at jeg har aldri opplevd lignende. Det var første gang jeg mistet noen så nær, jeg lå mange timer i sengen de neste dagene, det ble grått mange tårer, men ingenting fikk Robert, min beste venn, min "bror" tilbake. Etter noen dager ble jeg oppringt av mor til Robert, med en forespørsel om jeg ville være med å bære kisten, jeg svarte selvsagt ja.

Den dagen begravelsen skulle finne sted, så måtte jeg ha noe dop, dette ble begynnelsen på min neste nedtur. Gjennom hele begravelsen satt jeg å nistirret på kisten, jeg håpet på å se en bevegelse, høre en lyd, et eller annet som tilsa at han var i livet. Da de satte på Bjørn Eidsvåg med Jeg ser, så knakk jeg helt sammen. Den dag i dag så sliter jeg med å høre denne sangen uten å ta til tårene. Da alt var over gikk jeg og 5 andre frem for å bære kisten. Vi løftet den opp og bar den ut. Jeg kunne kjenne hvordan Robert lå inni der og rullet litt fra side til side når vi gikk ut til graven. Etter at vi hadde satt kisten ned så holdt bestemoren på å svime av, faren grein og skrek høyt at ingen far fortjente å oppleve noe slik, å begrave sin egen sønn. De ordene der hører jeg igjen i noen av marerittene mine av og til, for hvem vet hvor nære det har vært at min egen far måtte gjøre nettopp det.

I årene som kom etter har det blitt ytterligere et par venner som har måttet gi tapt i kampen mot narkotikaen. 2 av disse var fra den gjengen jeg begynte å ruse meg med i 13 års alderen. Så hvordan takler man slike ting, i mitt tilfelle var det bare å bruke mer, samtidig som jeg måtte bruke tiden. Tiden leger alle sår sies det, men det gjør det ikke. Tiden får oss til å glemme, men i det sekundet der du husker så er det like vondt igjen. Den første tiden etter Robert døde så var jeg på graven hver dag. Etterhvert ble det en gang i uken, en gang i mnd, en gang hvert halv år. Nå kan jeg ikke huske når jeg besøkte graven sist. En ting er sikkert, det er like vondt å tenke på den dag i dag.

Så hvorfor er det slik at jeg var så heldig å komme meg ut i tide, mens flere andre gikk tapt på veien. Dette er nok bare tilfeldigheter, og jeg er evig takknemlig for at jeg er en av de heldige. At familien min slipper den påkjenningen som det er å miste en sønn på den måten der. At min søster som på et tidspunkt var så sikker på at jeg skulle dø at hun hadde hele min begravelse planlagt i hodet, takk for at hun slapp det. Alt i alt har jeg mistet 6 venner og nære bekjente, alle disse hadde like gode eller dårlige forutsetninger for å klare seg som det jeg hadde.

Så hvor vil historien min ende? det aner jeg ikke, men det jeg vet er at slik det ser ut nå så er det ikke dop som skal sette punktum i livet mitt.

fra narkoman til stasjonsvogn og bleieskift

Dette er som sagt tidligere en blogg der jeg ønsker å inspirere andre til å finne veien ut slik jeg gjorde. Selv så føler jeg den beste måten å gjøre dette på er å fortelle litt hvordan livet var og hvordan det er blitt. For selv om noen tror at det ikke finnes noen vei ut så kan jeg love dere at hvis jeg klarte det så kan også de.

Min rus historie begynte allerede som 8-9 åring da vi var en liten gjeng som pleide å stjele brennevin fra ulike familie medlemer. For å vise hvor tøffe vi var så måtte vi styrte mest mulig uten å lage noen lyd. Dersom vi sa æsj eller hostet eller noe så følte jeg iallefall at det var et tegn på svakhet. Enda kan jeg huske hvor grusomt det smakte, for vi stjal jo alt mulig, det verste var jo brunt brennevin og det var på dette tilgjengligeten var størst. Vi ble nok aldri skikkelig fulle men vi hadde dette som en aktivitet, vi hadde til og med en flaske vi tok med på skolen. Dette var vel i 5. eller 6. klasse.

Da jeg gikk på ungdomskolen så begynte jeg å røyke hasj, det var kjekt det, veldig kjekt. Dette ble derfor en veldig fort en daglig aktivitet. Veien var kort fra hasj til amfetamin og andre stoffer. Før jeg hadde fylt 15 så gikk jeg daglig på amfetamin, sniffing var byttet ut med sprøyter, og den skoleflinke gutten som alltid var best i klassen,han var nesten ikke å se på skole lenger.  Den gutten med det store smittende smilet, han smilte ikke lenger. Når jeg traff kjente så var blikket rettet mot bakken, ekte glede følte jeg ikke lenger. Det eneste som gav meg glede var stoff, mye stoff. før mitt 16. leveår var ferdig så var alt prøvd. Jeg levde et liv som jeg ikke unner noen.

Etterhvert som årene gikk ble jeg mer og mer preget, de eneste avbrekkene jeg hadde var noen korte fengsels opphold og et par mislykkede avrusnings opphold. Noen ganger da jeg kom hjem etter disse avbrekkene så var familie eller venner positive, men jeg skuffet de fort. Den kraftige glade mannen som kom hje, ble fort forvandlet til en sur sliten og tynn narkoman. Slik fortsatte livet og de siste årene jeg brukte så var det så mye at jeg så ikke noen mulighet for at jeg skulle leve til jeg fylte 30. 

En dag skjedde det noe, jeg hadde et kort klart øyeblikk der jeg søkte hjelp og det fikk jeg. Så hvordan har livet blitt nå etter behndling. Jo det skal jeg fortelle, det har blitt vanvittig bra. Jeg lever et liv som kan kalles A4. Jeg har en jobb jeg stortrives med. Jeg tjener greit og har fantastiske kolleger. I tillegg til den vanlige jobben er jeg tillitsvalgt og jobber med mange spennende saker, noe jeg trives veldig godt med. Trivsel er utrolig viktig for meg, jeg kunne nok ikke jobbet med noe jeg ikke trives med. Utenom jobben så har jeg kjempe god kontakt med familien og har startet min egne lille familie.

Dagene som før startet med å fikse dagens dose er byttet ut med bleieskift og levering av barn i barnehagen. Netter i amfetamin rus er byttet ut med netter der flasker med morsmelk erstatning skal varmes og gis til lillegutt med den store stemmen. Det er en fantastisk hverdag. Ja, man blir slite, ja man blir sint, men herregud så godt det er. Aldri trodde jeg at jeg skulle oppleve slik ekte glede igjen.

Før var det kun rus som gjalt og alt som stod i fokus var meg selv. Nå er det ungene som kommer først og samboeren selvsagt, må ikke glemme henne oppi alt her. Hun er en unik jente som er med på å gjøre denne mannen til verdens lykkeligste. Alt har ikke vært en dans på roser for å komme dit jeg er i dag, men det har vært veldig mye lettere enn jeg hadde trodd. Når jeg ser tilbake nå så lurer jeg på hvorfor jeg ikke har gjort dette før. Svaret på det er nok at denne gangen var jeg så langt nede, eneste andre utvei hadde vært døden. 

Kontrastene i disse to livsituasjonene er helt enorme, og det å klare å komme seg fra det ytterpunktet jeg levde på til å få et så bra liv som jeg har nå, det er noe jeg er stolt over. Det finnes ikke noe dop i verden som kan gi deg like mye glede som smilet til en unge som roper på deg og springer bort og klemmer deg.  Det finnes ikke noe dop som kan gi deg den gleden som du opplever  når våkner vedsiden av verdens beste kjæreste hver morgen. Det finnes ikke noe dop som kan gi deg den gleden som det er å gå å vente på at sønnen din skal bli født, dette er ekte glede og ingenting i mitt tidligere liv kan måle seg med det.

Min vanskligste avgjørelse

Da jeg nærmet meg slutten på mitt behandlings opphold var en av kriteriene for å bli utskrevet at jeg skulle ha en leilighet før jeg flyttet ut. Det var en vanskelig oppgave. Hele livet hadde lagt bak meg og alle folkene jeg pleide å henge med var i hjembyen min. Det ville ikke være lurt av meg å flytte tilbake dit. Her hadde jeg et nettverk av rusfrie venner og en trygghet jeg ikke kunne finne hjemme. Det var bare et stort problem, sønnen min bodde jo i hjembyen min.

Så hvordan velger man riktig, dette måtte jeg gå mange runder med meg selv på. Det er ingenting jeg heller vil enn å være nær sønnen min, men dette betydde også at all den historien jeg nå hadde lagt bak meg, ville komme så utrolig nær igjen. Selv om man reiser i behandling og klarer seg gjennom det uten å ruse seg så betyr ikke det at det er lurt å reise hjem til den lille bygden man kommer fra. Det stempelet jeg fikk allerede som 14 åring hadde fremdeles vært på meg, og er du først stemplet som narkoman så er det utrolig lett å ta det steget at man begynner igjen. 

Det er også en så liten plass at man kan ikke unngå å møte de gamle kjente som man har gjort så mye galskap med, og det skal sies, jeg har ikke bare vonde opplevelser fra den tiden jeg ruset meg. Vi gjorde veldig mye sprø og utrolig ting, som jeg av og til tar meg selv i å tenke på mens et smil brer seg om munnen min. Da må jeg le litt, det var galskap slik vi holdt på, heldigvis gikk det bra. Hvordan skulle det gå dersom jeg møtte noen av de aktive rusmisbrukerene  og de inviterte meg med på noe av dette som jeg har så kjekke og gode minner fra? På en vanlig dag så hadde nok dette gått helt fint, jeg hadde settt for meg konsekvensene og forstått hvordan det ville utviklet seg. Hva hvis jeg møter de en dag der jeg ikke har det så bra, en dag der jeg føler at alt går i mot meg og jeg egentlig bare vil gi opp, hva hadde skjedd da? Det spørsmålet kan jeg heldigvis ikke svaret på. Selv om enkelte situsjoner jeg har vært i bringer gode minner så er jeg fullstendig klar over hvor alvorlige konsekvensene ville blitt om jeg prøvde å gjøre noe slikt igjen

Det er heller ikke slik at alle mine narkomane venner er noen jeg var med bare fordi jeg ruset meg med de, noen er jo kjekke folk. Hvordan skulle jeg avvise de på en fin måte hvis jeg måtte møte de hver dag? Jeg vil jo ikke folk skal tro jeg føler meg bedre enn de fordi jeg har kommet meg ut, og de fremdelse sliter. Eneste grunnen til at jeg ikke kan ha kontakt med de, er jo for å verne meg selv mest mulig. Slik jeg tenker så er det ikke nødvendig å utsette seg selv for en slik ekstra påkjenning. Når det kommer til min avgjørelse om å slutte med dop så er jeg veldig bestem i den saken, men hver dag er forskjellig og for meg er trygghet det viktigste.

Så hvor skulle jeg ende med dette dilemmaet, på den ene siden har jeg familien min og guttungen, på den andre siden har jeg en rutine preget og trygg hverdag. Jeg tenkte, jeg tenkte mye. Var det ikke mulig at jeg kunne klare meg hjemme? Jo det var en mulighet for det, men mulighetene for å gå på en smell ville også øke betraktlig. Dersom jeg ikke hadde klart meg så hadde det jo ikke hjlupet å bo nær sønnen min og familien for jeg hadde ikke fått hatt noe med de å gjøre. Så svaret jeg søkte etter begynte å bli klart for meg. Jeg kunne nok ikke flytte hjemover og ha den tryggheten og forutsigbarheten som jeg hadde her, jeg var nødt å bli boende her. Dette gjorde vondt, utrolig vondt. Familien bestående av hovdesaklig voksne mennesker, hadde godt forståelse for valget mitt, egentlig tror jeg de ønsket at jeg ikke skulle flytte opp igjen, ikke fordi de ikke ville ha meg der, men av frykt for hvordan utfallet ville bli. Jeg hadde nok ikke sprukket den første tiden, men hadde det skjedd på et senere tidspunkt, så hadde alt vært bortkastet. For en som har ruset seg "hele livet" så finnes det ingen mellom ting, jeg kunne ikke gått tilbake til å ruset meg "litt". Slik som i begynnelsen da alt var lek og morro. NEI! jeg er fullblods narkoman, hvis jeg sprekker så sprekker jeg skikkelig, det har jeg erfart flere ganger før.

Så nå bor jeg langt fra hele familien, men vi har en trygghet, en felles forståelse for at dette var det beste valget. Sønnen min ser meg mindre, men han vet jeg er der. Han vet at pappa alltid er der når han trenger meg. Det blir litt lite samvær, men  vi er utrolig glad i hverandre og vi møtes når vi kan. 

Så angrer jeg på valget mitt? Aldri, det kunne ikke blitt på noen annen måte for meg. Jeg hadde ikke, og vet enda ikke om jeg har den styrken som hadde vært nødvendig for å flytte hjem. Kanskje på et tidspunkt kan jeg flytte nærmere, men det er ikke noe jeg tenker på enda. Jeg er utrolig takknemlig for den måten livet har utviklet seg på for min del. Hadde jeg ikke tatt de valgen jeg har, så hadde jeg muligens ikke hatt det livet jeg har i dag, og det ville jeg ikke byttet mot noe.

 

Så hvis du sitter på avrusing/behandling og tenker at det letteste valget er det beste, tenk litt til. Vi som er narkomane har rotet til livet på en måte som ikke kan fikses. Vi vil alltid være narkomane og det må vi ta hensyn til i alle valgene vi tar resten av livet. Det blir lettere og lettere å glemme dette etterhvert som tiden går og man føler seg som alle andre. Selv om vi blir sterkere og får mer avstand så betyr ikke det at vi kan tillate oss å glemme at vi har vært narkomane. Jeg har nå vært nykter i 4 år og selv om jeg aldri tror jeg kommer til å ruse meg igjen så tar jeg mine forhåndsregler. Noe avgjørelser er lette som f.eks hvis det dukker opp dop en plass, så går jeg. Andre er vanskeligere, som hvis jeg er hjemme på besøk og en gammel venn ser meg, så får jeg melding på facebook om jeg ville komme en tur. Jeg vet jeg må si nei, men det er ikke lett. Så langt har mine valg ført meg videre på den veien jeg har valgt, jeg kan enda trø feil, men velger å tro at jeg fortsatt kan klare å ta de rette valgene. Når en som meg har klart dette så kan alle klare det, for jeg var et håpløst tilfelle, en skikkelig drittsekk om du vil. I dag er jeg en høffelig familie mann som når jeg ser på ny bil har som første prioritet at det er god plass og isofix til barnesetene. Så fort kan det snu, fra å være bygdens kjendis narkoman til å bli en ansvarlig voksen,.

 

Takk for at dere tok dere tid til å lese dette, vis det gjerne til noen som trenger litt motivasjon, det er aldri for sent å snu, og selv om alt virker umulig er det som oftest ikke det.

 

Skrevet av et håpløst tilfelle, som plutselig fant håp

Veien ut er lang, men du kommer frem om du vil

 Jeg har vært innom 3 korte behandlings opphold før jeg kom til veksthuset der jeg endelig tok en avgjørelse på at nå skulle jeg snu om livet. Det som gjorde at jeg klarte det denne gang var nok fordi jeg hadde slitt meg selv ut både fysisk og psykisk. Det var ganske tydelig hvor det bar dersom endringen ikke skjedde ganske fort. Jeg tok grep, jeg ba om hjelp, og jeg var veldig heldig som klarte å få det så fort. Men er det slik at hvis jeg hadde blitt sendt en annen plass så hadde jeg ikke lykkes? Det har jeg vanskelig for å tro, det viktigste er at man bestemmer seg, og klarer å holde motivasjonen oppe hele tiden. Det var selvsagt noen ganger jeg hadde lyst å gi opp, dager der alt var fælt, men jeg gjorde det ikke, for jeg viste hva konsekvensen av det kunne blitt.

Jeg er så heldig at jeg har en familie som har vært der for meg 100 % gjennom hele mitt behandlings opplegg og det tror jeg har vært avgjørende for at jeg har lykkes. Selvsagt har jeg gjort dette for min egen skyld, men de dagene da jeg ikke har klart å finne motivasjonen i meg selv, så har jeg snakket med familien og tenkt på hvor skuffet de hadde blitt. Dette har funket for meg.

Når jeg ser på plassen jeg var, et veksthus, så ser jeg at det var en perfekt plass for meg, men det var nok like mye fordi jeg tok i mot den behandlingen de gav. Hadde jeg vært en annen plass og fulgt deres program så kunne jeg nok ha klart det der også. Et veksthus er veldig strengt, det er lagt opp til å være militær disiplin. Opp kl 6 hver morgen, vaske rommet. og oppstilling kl 7. Deretter er det rom inspeksjon, frokost og jobb. Du jobber på huset frem til lunsj. Så er det enten gruppe terapi eller mer jobb, litt avhengig av dagens program. Dette fortsetter frem til middag. Etter maten er det litt grupper så får du 2 timer fritid 4 dager i uken før det er jobbing og kvelds frem til kl 21.30 Dette betyr egentlig at du jobber fra kl 06-21.30 hver dag. Mange som kommer dit tror det at du skal vaske deg rusfri, siden vi går å vasker hele dagen, men tanken bak det er at du skal ha  noe å fokusere på hele dagen. Se for deg selv at du har hatt en aktivitet du har drevet med hele livet, i mitt tilfelle så er det rus. Dersom du får store deler av dagen til å slappe av og ikke gjøre noe så selvsagt begynner du å tenke på de tingene du har drevet med tidligere. Så dette passet meg perfekt, jeg jobbet trente og sov. Jeg stod opp kl 05 for å rekke 45min spinning og en dusj før jeg vasket rommet mitt og startet med de daglige gjøremålene. 

En ting som gjorde oppholdet mitt helt fantastisk var folkene jeg var der med. Selv om dagene var preget av strenge rutiner og lite toleranse for tull så hadde vi det kjempe morro. Jeg fikk flere gode venner der, som jeg har den dag i dag. Alle, med veldig få unntak, av oss som fullførte hele året der, har klart oss. Det er nå 3-4 år siden vi var ferdige der. Noen har jeg mye kontakt med andre litt mindre. Vi vil alltid ha de gode minnene fra veksthuset.

Det er ikke slik på veksthuset at du bare kan reise inn til behandling og deretter reise hjem igjen, det settes visse krav, du skal ha et rusfritt nettverk, leilighet og en jobb evt skoleplass før du blir skrevet ut.

Men hva med andre plasser? selvsagt finnes det individuelle behov. For min del var det nok nødvendig med lang behandlingstid og kanskje var det nødvendig å ha det så streng som det er på veksthuset. Det betyr ikke at det er slik for alle. Er du så heldig at du får deg en plass så bruk den plassen skikkelig. Det finnes neppe en plass som ikke har noen som lykkes. Derfor kan alle lykkes, de må bare finne motivasjonen, og holde den oppe gjennom hele oppholdet.

Har du et alvorlig rusproblem ville jeg anbefalt et lenger opphold slik som jeg hadde, men dette er mest for å rekke å få litt avstand til det livet du har levd før. Dersom du har ruset deg i 10-15 år så er det egentlig svært liten tid å bruke 1-2år på å bli rusfri. Tenk litt på det, vil du bruke 1-2år på å slippe å havne tilbake der du var før behandlingen?

Så, hvordan bli livet etter behandling? For min del har det blitt helt fantastisk. Jeg har masse kontakt med familien igjen. Sønnen min har jeg fått god kontakt med, og jeg har fått meg en egen liten familie. Faktisk var jeg så heldig at verdens mest fantastiske jente valgte å ta en sjanse på meg, selv om hun var fullt klar over hele min fortid. Aldri om jeg hadde trodd for noen år siden at jeg skulle oppleve den type lykke som jeg nå opplever hver dag. Selvsagt har jeg mine opp og nedturer som alle andre, men jevnt over så er jeg veldig fornøyd med livet nå. Som om ikke dette er nok så skal jeg jaggu bli pappa igjen i april også. Det er stort det, bare det at jeg nå er i stand til å ta vare på meg selv og andre er jo helt utrolig. Det å gå fra å være en knallhard narkoman, til å bli en myk familiemann er noe helt spesielt. Jeg elsker livet  mitt nå, og det er takket være veksthuset, familien, venner, jobben og min kjære som holder ut med alle mine til tider krevende sider. 

Så for å oppsummere mine meninger litt:

  • Alle behandlingssteder funker, du må bare ville det selv 
  • Har du ruset deg lenge, bruk lenger tid på behandling
  • finn motivasjon på de dagene der alt virker håpløst
  • Prøv å ta kontakt med rusfrie venner, selv om du ikke har snakket med de på lenge, så blir de nok glad for at du prøver
  • min erfaring er at du kan få til alt, bare du prøver hardt nok
  • Bruk de hjelpe apparatene som finnes, NAV kan være en grusom plass, men de kan også gjøre mye godt
  • Lag din egen lykke, ikke sitte å vent på at lykken skal finne deg
  • Finn deg en hobby
  • Finn deg en jobb du trives med

Dette er mine erfaringer, mine meninger, det betyr ikke at det er slik for alle, jeg har valgt å fortelle min historie for å vise at det funker. Jeg skriver ikke denne bloggen fordi jeg vil ha 100000 følgere her og på insta, jeg skriver dette for å motivere den ene som tviler på seg selv, som ikke vet om det er verdt å prøve å endre seg. Til deg må jeg bare si "go for it" Selv om livet har tatt en uheldig vending så er det ikke for sent å snu. Så jeg håper virkelig at dette når ut til deg som trenger litt ekstra motivasjon, du som  tror løpet er kjørt for din del, det er det ikke. Jeg ruset meg nesten hver dag fra jeg var 14-27 år og det tok kun 13 mnd å snu det. Selvsagt merker jeg i enkelte situasjoner at jeg har tatt litt små skader av å ruse meg, det tror jeg ikke andre merker så mye. Det viktigste er uansett at nå har jeg det bra, jeg er lykkelig og det er det viktigste.

Lykke til alle dere som har en vei å gå, og dere som er på den veien, det blir bedre, mye bedre :)

Pårørende, hva kan de gjøre?

Ofte når vi ser en som sliter med rus så tenker vi at de har det vondt, men hva med de som er rundt og ikke aner hva de skal gjøre? Mor og far som sitter og lurer på om det er noe de kunne gjort anderledes. Søsken som fortvilet ser at deres bror eller søster blir mer og mer hektet, Det å se noen av dine kjære skade seg selv på denne måten over lang tid må være noe av det verste man kan oppleve. Jeg ser bare selv hvor mye galskap jeg har utsatt familien min for. Det var ikke som at jeg ønsket å  gjøre det, men suget etter dop var bare så mye sterkere enn noe annet. Så hva kan egentlig familien gjøre i en slik situasjon?

I mitt tilffelle var det ingenting de kunne gjort anderledes, jeg hadde det greit hjemme, mor og far var strenge men ikke nok til å rømme vekk i rus av den grunn. Jeg hadde verdens snilleste besteforeldre som skjemte meg bort, tok meg med på fjellturer, både til fots og på ski. Vi hadde hytte ved sjøen som vi brukte om sommeren, jeg elsket å fiske der, det er en av de plassene jeg har mine beste barndomsminner i fra. Så hva var det egentlig som skjedde? dette kommer det nok et innlegg om på et senere tidspunkt, men uansett så var det ikke noe å gjøre med det at jeg var på god vei til å bli narkoman. Mor prøvde å være streng, prøvde å kontakte barnevernet, men ingenting hjalp.

Heller ikke mine første forsøk på å bli rusfri av egen fri vilje hjalp så hvordan skulle da noen andre kunne hjelpe meg? svaret på det fant jeg først når jeg hadde bestemt meg for at jeg virkelig ville blir fri fra disse stoffene som hadde holdt meg fanget i så mange år. Da jeg havnet på psykriatisk DPS i en alder av 27 år så var jeg klar for å gjøre en endring i livet mitt. Selv om det var mye div rusmidler i omløp her så brukte jeg ikke noe, jeg hadde innsett at dersom jeg fortsatte og ruse meg så ville nok flaksen min snart ta slutt, jeg hadde tross alt 13 overdoser i løpet av min "karriere" Derfor valgte jeg å benytte meg av denne sjansen jeg hadde fått nå. Etter jeg hadde vært der i 4-5 uker og familien ville komme på besøk så skjedde det noe. Jeg stod i vinduet og så bilen til min far komme kjørende. Jeg gikk ut for å møte de, i det min far kom ut av bilen og så meg så ble han helt våt i øynene, han var så stolt over hvor fort jeg hadde kommet meg opp på beina, allerede da forstod jeg at han hadde troen på meg og at jeg ikke kunne svikte. Dette var første gang familien kunne gjøre noe for meg, fra nå av kunne de støtte meg og hjelpe meg videre på veien, og det har de absolutt gjort. 

Da jeg ruset meg ville et hvert forsøk min familie gjorde på å prøve å hjelpe meg, bli snudd til en måte jeg kunne skaffe mer stoff på. Uansett hva jeg fikk av de om det var gaver eller penger, så endte det opp som noe jeg kunne ruse meg på til slutt. Så når jeg ser tilbake nå så kan jeg med sikkerhet si at ingen andre enn meg selv kunne gjort noe for å hjelpe meg, den avgjørelsen om å ville bli rusfri er ikke noe som kan tvinges på deg. Den må komme innenfra, den må finnes av deg selv. Men når den avgjørelsen er tatt og den lange veien mot et bedre liv begynner, da er det viktig å ha noen der som støtter. Om det er familie, venner, jobb kjæreste eller hvem det er, så er det viktig at så lenge man prøver å gjøre en endring, så får man den støtten man trenger. Det er helt naturlig at folk som prøver å slutte med narkotika kommer til å snuble på veien, svært få klarer dette på første forsøk. Da er det viktig å motivere for å prøve igjen. Men som jeg sa, avgjørelsen må man ta selv.

Nå er jeg så heldig at jeg har en familie og venner som har troen på meg, jeg har vært åpen og ærlig om min fortid på jobben og overraskene nok så har alle kun positive tilbakemeldinger å komme med. Sånn sett har jeg vært heldig, at alle har valgt å støtte meg, men det har ikke alltid vært slik, så det var en tung erfaring å gjøre, at hvis man ønsker støtte og forståelse så må man også gjøre en innsats selv.

Så til alle dere pårørende der ute, ikke sitt å føl at dere har sviktet, ikke let etter feil hos dere. Det finnes utallige grunner til at folk begynner med narkotika, og ofte er dette noe som skjer når de er for unge til å tenke fornuftg og langsiktig, Det eneste som kanskje kan være greit er å snakke meg barna sine, prøv å vise litt interesse for det de liker, men igjen, det finnes ikke rett og galt, barn kommer ikke med en bruksanvisning. Alle foreldre elsker barna sine, men ingen gjør det på samme måte. Det finnes bortskjemte barn som klarer seg bra og det finnes noen som blir narkomane. Samme gjelder for barn som har en streng oppvekst, noen klarer seg bra og noen blir narkomane. Jeg kommer selv fra en søskenflokk på 3, vi hadde helt lik oppvekst, likevell var det kun jeg som ble narkoman.

Til dere pårørende som leser dette, dere har ikke gjort noe galt, for det finnes ikke noe rett og galt i en slik situasjon.

Narkoman du?

En typisk reaksjon jeg får av folk når jeg sier jeg har vært narkoman store deler av livet  er nettopp denne, har du vært narkoman?

Det gjør godt,  utrolig godt å vite at nå er det ikke slik lenger at folk ser på meg og umiddeltbart tenker der er han narkomane. For han narkomane var jeg fra jeg var 14 til jeg ble 27 år, Jeg liker å føle meg "normal", være som "de andre". Hele mitt liv har jeg følt meg anderledes og i dette innlegget skal jeg fortelle litt om hvordan det hele egenlig var.

Da jeg var 13-14 år, hadde nettopp startet på ungdomsskolen så begynte jeg med hasj, for første gang så følte jeg at jeg hørte til en plass, fikk aksept og masse venner med en gang. Det var en utrolig god følelse. Det å røyke var heller ingen dårlig følelse, vi røyket spiste haugevis med snop og så filmer, MANGE filmer. Selvsagt var en av favorittene netter i new york. Lite viste jeg at livet mitt skulle bli ganske likt denne ilme.

I løpet av det første året jeg ruset meg på hasj så fikk jeg prøvd nesten "alt" annet. Veien var så kort fra litt såkalt uskyldig hasjrøyking til mitt første skudd med amfetamin. Før jeg var ferdig med mitt 15. leveår så gikk jeg daglig på amfetamin. Heroin hadde jeg også såvidt begynt å eksperimentere litt med. Følelsen jeg fikk første gang jeg satte et skudd med amfetamin var som en kraftig forelskelse. Det var den beste følelsen jeg noen gang hadde hatt. Det er nok nettopp derfor jeg ble så glad i dette stoffet. Jeg brukte det hele tiden, hjemme,og på skolen (hvis jeg var tilstede)  tll og med under familie middagen på julaften snek jeg meg inn  på rommet for å få meg en fix.

Jeg burde virkelig sett hvor dette bar, jeg var jo en smart ungdom, med gode karakterer. Problemet var at jeg likte rusen ffor godt. Jeg hadde en veldig våken familie som fanget opp problemet ganske kjapt, de kontaktet barnevernet. Det hjalp lite, jeg pratet de rett rundt, så familien kom ingen vei med dette. Det var ikke før jeg nærmet meg 17 år at jeg kom til mamma og stefar min og ba om hjelp. ikke fordi jeg ville slutte og ruse meg, men fordi jeg hadde så stor narkogjeld at jeg måtte ha hjelp til å betale den. Vi inngikk en avtale, de betalte gjelden og jeg gikk med på å frivlillig flytte til en barneverns instutisjon.

i løpet av det året jeg bodde der så ruset jeg meg litt mindre enn hjemme men bare litt, egentlig gikk jeg bare å ventet på at jeg skulle bli 18 så jeg kunne flytte hjem igjen. Dagen kom og min beste venn møtte meg i Oslo slik at vi kunne handle med oss litt hjem. Du kan trygt si at hjemkomsten min ble knallhard. Jeg hadde med meg herion og sspeed som jeg solgte, det tok ikke lang tid før flere lokale dealere la merke til meg, og jeg fikk hele tiden tilbud om å selge for flere andre. Slik klarte jeg å holde meg med dop stort sett hele tiden. Selvsagt brukte jeg mer enn jeg skulle og slet altod med betalingen, men er det en ting vi narkomane er gode på så er det å skaffe penger når det trengs, så jeg kom somregel godt ut av det.

Årene gikk og speed var fremdeles vitt drug of choice, men kjærligheten for psykadeliske stoffer ble større og større, Dette slet meg mer og mer ut. Det var perioder der jeg spiste så mye ecstasy at jeg ikke ble meg selv på flere dager etter jeg hadde sluttet å spise det. Da ble smaken for heroin og andre opiater større og større. Kombinasjonen av alt dette tok kraftig på helsen, både mentalt og psykisk. Noe som på et tidspunkt resulterte i et sammenbrudd. Jeg mistet lysten på å leve, det var da jeg skjønte jeg måtte gjøre noe. 

Jeg tok kontakt med rusomsorgen og fikk de til å følge meg til legen, Der satte jeg opp en forestilling som jeg viste ville få meg innlagt, Det virket, etter 15 min hos legen var jeg på vei til en psykriatisk DPS, det var her vendepunktet i mitt liv skulle skje. Jeg var der 2 uker uten at noe skjedde, så fikk jeg en time hos en sosionom som hjalp meg å søke meg inn på behandlingsplass. Det var et såkalt veksthus, da jeg hørte om plassen ble jeg skremt. det var så utrolig strengt. Slik ville ikke jeg ha det, jeg ville bare ligge på en sofa og la tiden gjøre meg rusfri. jeg ble sint, fortvilet og ikke minst redd. Jeg hadde virkelig ikke lyst, men jeg ville heller ikke tilbake til det livet jeg hadde levd. Jeg bestemte meg for å gi det en sjanse.

Det var min livs smarteste avgjørelse, det var 11 knallharde mnd, men for et resultat. Jeg gikk ut av denne behandlings plassen med jobb, venner, kontakt med sønnen min, støtte fra familien og ikke minst, en haug med verktøy or å holde meg rusfri i årene som kommer. Så langt har det gått bra og jeg har nå 4 år borte fra stoff, og flere skal det bli.

Les mer i arkivet » Oktober 2016 » Februar 2016 » Januar 2016
workingclasshero

workingclasshero

32, Klepp

Jeg er en mann på 32 år som blogger litt om livet etter å ha vært narkoman i 14 år. Her tar jeg utgangspunkt i egne opplevelser og skriver mine meninger om aktuelle tema. Selvsagt skriver jeg litt om min hverdag og min lille familie. Håpet er at min blogg skal kunne motivere noen som sliter med å finne veien ut av det livet de lever.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits